søndag 23. januar 2011

Skriveøvelse

Hei hei!
På skolen forrige uke hadde vi en skriveøvelse hvor vi til slutt skulle skrive et førsteutkast av en tekst og poste det på bloggen. Vi fikk 1 time på å skrive førsteutkastet, så det er altså ikke ferdig. Men her er resultatet av skriveøvelsen.



Det begynte å bli kveld, himmelen gikk fra å være solfylt til å bli dyster, følelsesladet og sort. Sanden spant som tornadoer rundt bildekkene idet speedometeret viste 160 km/t. Giraffer, nydelig landskap og lange, våte elver var bare en del av den nydelige utsikten hun hadde ut av det støvlagte vinduet. De kjørte gjennom rike strøk, flotte hus og   frodige blomsterhager. Men denne gleden varte ikke lenge. Mørket la seg som et teppe på himmelen idet de kjørte gjennom Zambias fattigste strøk, dette var virkeligheten.

Lise rullet ned bilvinduet for å få litt frisk luft. Bilturen hadde gjort henne svimmel. På tross av de lange, strake landeveiene som snek seg innover Zambia, mot Zimbabwe og Victoria falls, var hun kvalm. Alle inntrykkene som strømmet på, fikk frokosten til å presse nede i halsen og hun kunne kjenne smaken av det søte syltetøyet fra frokosten i munnen. For første gang i livet hennes så hun hvordan verden virkelig kan være, og hvordan hverdagen for mennesker i de fattigste strøkene i Zambia er.

Hun så ut av vinduet som nå var enklere å se igjennom etter de små regndråpene hadde skylt bort skittet fra rutene og støvet fra veien. Hun så mødre og barn utenfor ett av de tusen leirehusene, hun så barn med bakteriemager større enn ballonger. Overalt var det mennesker som sultet. Frokosten sank endelig ned igjen da hun så smilet om munnen til en gutt på en punktert, rusten sykkel. Han så ut som byens største helt, hvis det er en by du kan kalle det. Hun så gjennom frontruten, så på den uendelige veien som aldri tok slutt. Tiden virket uendelig, og fattigdommen bare fortsatte uansett hvor langt de kjørte og hvor mange minutter som gikk. Lise sovnet endelig stille inn med hodet mot vinduskarmen.

Et sjokk skyldte seg over dem av det de ble møtt da de ankom Rundu, en by som var merket stor på kartet, men som slett ikke var det i virkeligheten. Det første de møtte var en mann i hullete, langt kjørt som skulle ta bilde av dem.  

1 kommentar:

  1. Du har skrevet en kjempebra tekst Helena, som det var lett å sette seg inn i. Du har veldig gode skildringer som gjør at jeg vil fortsette å lese!

    SvarSlett